Frøkengården i Korshavn (Korshavn Søndre) er et godt bevart kulturminne som viser en kystkultur hvor jordbruk, skogbruk, fiske og sjøfart gjennom tidene har vært viktige næringsveier på Hvaler. Sjøfarten har til alle tider vært en viktig næringsvei og i 1875 fantes på Hvaler 41 skipsførere, 33 styrmenn og 251 matroser og sjømenn. Omkring 1880 begynte en liten dampbåt å gå regelmessig mellom Fredrikstad og Kirkøy. En annen gikk mellom Halden og Gravningssund (Søndre Sandøy).
Omkring 1850 ble det opprettet et poståpneri med post kun en dag i uken. På begynnelsen av århundret (1800-tallet) hadde man ingen veier, men i 1838 besluttet herredstyret at samtlige eiendomsbesittere på Kirkøy skulle forplikte seg til å opparbeide vei. (Hvaler Bygdebok 1800 -1940) «Havet var leveveien».
Frøkengården har fått sitt navn etter de fire frøknene som bodde der og hvor den lengstlevende gikk ut av tiden i 1943. Frøknene Christiansen var etterkommere etter den danske presten Hans Clausen Barfod som kom til Hvaler i 1710. Hans etterkommere var mange og er behørig omtalt både i Hvalers Bygdebøker og på Barfodslekten.
I dette tidsbilde var det at Carl Martin Christiansson (f.1848) vokste opp og reiste ut i verden for et bedre liv. Carl Martins far var Niels Christansen Barfod, som var bror av frøknenes farfar Thomas, som overtok Korshavn Søndre i 1810. Søskenflokken på fem (Niels (Kjølboløkken), Thomas (Korhavn Søndre), Katrine (Kjølbo), Hans Lorenz (Putten) og Ditlef (ukjent) vokste opp på Frøkengården da deres far Christian Nielsen Barfod kjøpte Korshavn Søndre i 1787.
«Ved fylte 83 år har jeg bestemt meg for å skrive ned en del av mitt livs opplevelser. Tanken har jeg hatt i mange år og historien er skrevet ned etter min hukommelse og må derfor bli litt fragmatisk».
Carl Martin Christiansen Barfod skrev i 1932 ned sine «minnesanteckninger». Hans etterkommer Thorbjørn Enberg (Sverige) har med utgangspunkt i disse memoarene laget flere dokumentarfilmer om sin morfars far. Den 9 juli kommer han til Frøkengården for å vise litt fra Carl Martins tidsreise fra han ble født på Kjølboløkken i 1847 til han døde i Norrland i 1932. Et hefte med den delen av hans liv som om refererer til Hvaler er oversatt til norsk av Frøkengårdens Venner og vil kunne kjøpes på Frøkengården i juli.
Nedenfor har vi tatt ut noen av Carl Martins nedtegninger fra hans barndom på Hvaler til han bosatte seg i Norrland og ble overbanemester i Gällivare. Carl Martin deltok i bygging av jernbaner både i Sverige og Norge og fikk i 1913 Kongens fortjenestemedalje.
Jeg er født på Hvaler, Korshavn den 10. februar 1847, sønn av sjøkaptein Nils Christianssen Barfod og Eva Sofia Samuelsdatter. Min mor var datter til presten Carl Samuel Åberg fra Ulskums sogn i Bohuslän.
Kjølboløkken lå i skogholtet mellom Kjølbo (bilde 2017) og prestegården. Huset brant og ble ikke bygget opp igjen. På Kjølbo bodde Niels Christiansen Barfods søster Katrine g.Baardsen
Det første jeg minnes av min tilværelse er da jeg i treårs alder befant meg sittende i solen og gravde i en sandhaug ved sydgavlen på «Kjølboløkken», som min far hadde satt opp etter at han hadde solgt sin eiendom Korshavn. Hvorfor dette er noe jeg husker er at det kom en stor edderkopp eller tordivel krypende oppover mine ben hvorpå redselen kom over meg og jeg ble ivaretatt av min fostermor. De første seks årene av min barndom kjente jeg ikke til noen annen mor da jeg ble ivaretatt av skomaker Becks hustru, som bodde på et værelse i vårt hus.
Så noe om min far: Han var født på gården Sandbrekke den 8 august 1779 av foreldrene Christian Nielsen Barfod og Anna Jakobsdatter fra Ørdal. De var 6 søsken – Katrine samt Niels og Vidrik som begge døde ved 4 ukers alder. Så kom min far og deretter Thomas, Hans Lorentz og Ditlev. Min far gikk tidlig til sjøs og hadde ved utbrudd av Napoleons krigen allerede blitt styrmann og senere kaptein. Han ble involvert i den engelske flåten under admiral Nelsons avdeling hvor han utmerket seg for sin rådighet og tapperhet.
Han var en velkommen gjest i sin kapteins hjem, hvor han ble kjent med miss Elisabeth Goodchild, som var av fransk herkomst og datter til en engelsk oberst. De giftet seg og i år 1817 flyttet min far med sin hustru til Norge der de kjøpte gården Korshavn på Hvaler. Fru Elisabeth døde barnløs i en alder av 60 år. I 1848 solgte min far gården Korshavn og kjøpte et stykke jord fra prestegården som lå i nærheten av hans søster Katrines hus, der han bygde et hus med 2 rom og kjøkken.
Den 24. mars 1854 giftet far seg med min mor, som da var 32 år gammel – far var da 75 år. Innen mor kom i huset og tok vare på meg hadde jeg det ikke så bra da min far holdt meg strengt adskilt fra jevngamle. Det var kun prestefamilien Honnestads barn jeg fikk være sammen med når jeg var med far i prestegården. Han var ofte der og var ellers ofte ute og besøkte slektninger. Jeg fikk da ikke være med og ble innelåst med noen primitive leker eller bok, da jeg tidlig fikk lære meg å lese.
Skolebilde fra Brekke skole med Andreas Nilsen utlånt fra Hvaler Kulturvernforening – ukjent datering
Da jeg fylt 6 år fikk jeg begynne på skolen hos lærer Hansen, som også var kirkesanger. Skolen var Brekke skole som lå 2 kilometer fra hjemmet. Skolen besto av 2 klasser – en mindre og en større. Den minste klassen gikk tirsdag, torsdag og lørdag og den større klassen gikk mandag, onsdag og fredag. Om sommeren startet skolen klokken 8 og om vinteren klokken 9 med undervisning til klokken 14 med en times spisepause midt på dagen. Skolestua, som lå i første etasje i et hus hvor også kirkesangeren bodde, var primitivt innredet med 2 langbord med 2 par langbenker samt kateter for læreren. Guttene satt ved bordet nærmest læreren og jentene lenger fra. Som instrument fantes en såkalt «salmedekon» og en stemmegaffel – det var det hele. Undervisningen i skolen besto av å lese inni seg, skriving og regning samt forhør av lekser som skulle læres i hjemmet. Kristendom og Luthers katekisme samt bibelhistorie lærte vi og noen ganger leste læreren en berettelse fra en bok. For den yngre klassen var det å regne og skrive på griffeltavlen og senere med blyant innen man ble fikk bruke blekk og fjærpenn, da stålpennen ennå ikke var kommet i begynnelsen av min skoletid.
Skolelærer Hansen var en meget streng mann, men som lærer var han utmerket. Dog var de kunnskaper han var i besittelse av i den tiden at han også ønsket å tilføre sine elever kunnskap slik at ingen analfabeter gikk ut av hans skole.
Oppfostret i ensomhet og tvang uten søsken ble jeg mye livligere når jeg kom ut i frihet blant jevnaldrende og var alltid blant de fremste når det kom til noe «hyss». Mange guttestreker kunne jeg nok antegnes for fra skoletidens lykkelige og sorgfrie dager, men de må gjenstå som tornene på rosene i minnets herbarium.
Far holdt meget strengt på orden i hjemmet og det innbefattedes også daglig husandakt og det var jammen ikke lett å sitte stille. Selv kirkegangen var punktlig når jeg hver søndag måtte være med far i kirken. Når vi kom hjem måtte jeg redegjøre for hva teksten inneholdt og ble derfor godt kjent med kristendommen.
Blant bøkene hadde far en stor illustrert «Nye Testament» og det var for meg høytid når jeg fikk se i den. En dag da far skulle bort, tok han ned boken til meg slik at jeg skulle få noe å fornøye meg med. Da jeg kom til Kristi lidelseshistorie stakk jeg ut øynene på de som gjorde Frelseren ondt med den følge at jeg fikk stryk og mitt kristendomsinteresse ble noe avkjølt.
Etter fars død ble boet delt og vi barna ble satt under formyndere. Huset ble solgt og mor måtte leie seg inn hos en familie. Våren 1861 – jeg var 14 år og skulle gå for pastor Gerhard Randers og forberedes til min første nattverd. Noen utsagn må jeg ta med: Vår undervisning var forlagt til kirken som vi fikk gå inn i før religionslæreren kom. En dag tok jeg meg den friheten å gå opp på prekestolen og begynte holde en preken til stor munterhet for kameratene. Imidlertid kom pastoren og sa: «Hva gjør du der? Kom snarest ned». En annen gang skulle jeg bak prestens rygg kaste et kirsebær på en jente som sto midt imot. Men da jeg kastet vendte pastoren seg om slik at han fikk kirsebæret på nesen hvorpå fulgte en formaning.
Ved slutten av undervisningen, da vi skulle få beskjed av presten om hvilken plass hver og en skulle ha på konfirmasjonen, sa han til meg: «Du Carl burde for dine kunnskaper stå som nr. en, men for dine udyder får du komme sist». Han holdt ikke ord – jeg ble nummer fem i rekken ovenfra.
Som jeg tidligere har nevnt ble vi etter boets deling satt under formynderskap og den sommeren jeg gikk for presten kom jeg til Hans Ottesen Storrød som gårdsgutt. Av min formynder; min fetter kaptein Carl Christiansen Brunsvig, fikk jeg en dress i et slags bomullstøy da jeg gikk for presten. Den måtte vare hele sommeren og selv under konfirmasjonen da alle de andre var høytidskledd.
Etter at vi hadde avlagt vår trosbekjennelse og presten ba oss følge ham «til det hellige alter» kjente jeg meg like verdig til å få «nådemedlen» som de øvrige velkledde.
Vil du vite mer om denne spennende tidsreisen til Carl Martin Christiansson Barfod kan du høre Thorbjørn Enbergs thorbjorge@gmail.com kåseri og film på Frøkengården den 9 juli 2017.
Vel møtt
Frøkengårdens Venner
Mona Friberg (leder)
Korshavn velforening 